τμητός
ή, όν
A.
cut, shaped by cutting, τ. ἱμάντες S. El. 747, E. Hipp. 1245; τμητοῖς ὁλκοῖς S. El. 863 (lyr.); τυρὸς τ. Antiph. 133.9 (anap.), cf. Anaxandr. 30.1.
2.
that can be cut or severed, ὡς τὸ τμητικὸν πρὸς τὸ τμητόν Arist. Metaph. 1020b29, cf. Mete. 387a7, Theoc. 25.275.